Brev til Helse- og omsorgskomiteen v/komitésekretær Rune Jørgensen datert 15.10.12

Orientering om profesjonen spesialister i klinisk pedagogikk, og ønske om dialog vedrørende profesjonens arbeid med barn og unges psykiske helse.

Vi tillater oss å ta kontakt med komiteen vedrørende ønske om å komme i dialog om arbeidet med barn og unges psykiske helse i kommunene. Det kan synes som det er et behov for kunnskap om vår profesjons muligheter til å bidra inn i muliggjøringen av Samhandlingsreformens intensjoner.

Bakgrunn
Vi er opptatt av hvordan flere spesialister i klinisk pedagogikk kan bidra i det kommunale helsearbeidet for barn og unge. Spesialister i klinisk pedagogikk har masterutdanning i pedagogikk/ spesialpedagogikk med påfølgende spesialistutdanning i barn og unges psykiske helse i regi av RBUP. Endelig godkjenning som spesialist skjer i henhold til foreningens rammeplan. Rammeplanen stiller krav om klinisk praksis fra kommunal sektor så vel som fra spesialisthelsetjenesten, for å sikre at spesialister i klinisk pedagogikk innehar breddeforståelse, kompetanse knyttet til arbeid på tvers av sektorer og enheter, og innehar kompetanse og erfaring med utredningsarbeid, veiledningsarbeid, og terapeutisk arbeid fra ulike deler av helsetjenesten. Dette innebærer at spesialister i klinisk pedagogikk har en bred akademisk bakgrunn, og en klinisk spesialistutdanning.

Spesialister i klinisk pedagogikk er en faggruppe som er forankret i en normalforståelse av utvikling, og hvor skjevutvikling og symptomutvikling både i utrednings og behandlingsfase innebærer å integrere både biologiske, psykologiske, sosiale og pedagogiske forhold. Profesjonen har spesiell kompetanse i å drive arenafleksibel tenkning, da pedagogikk som vitenskapsgren er basert på kunnskap om hvordan lek, læring og utviklingsprosesser fremmes og hemmes på system, gruppe og individnivå. Profesjonen innehar særlig kompetanse på hvordan barnehage, skole og utdanningsløp er knyttet til psykisk helse, på en måte som både kanaliseres i behandlingsarbeid, men også i det forebyggende folkehelsearbeidet.

Profesjonen arbeider i hovedsak i spesialisthelsetjenesten for barn og unge (BUP). Imidlertid rekrutteres flere til kommunal sektor.

Aktuelt
Samhandlingsreformen sender ut samstemte politiske signaler om betydningen av å forebygge uheldig utvikling hos barn og unge. Slik vil man redusere utvikling av plager og sykdom i befolkningen. Samtidig har dette er klart økonomisk perspektiv, med tanke på de store og ofte langvarige utgiftene som er en konsekvens av psykiske lidelser.

Et eksempel på en av våre store folkehelseutfordringer er hvordan barn og unge strever i møte med skolesystemet. Disse har økt risiko for å utvikle psykiske helseproblemer, falle ut av skoleløpet og senere bli mottakere av ulike trygdeytelser og forbli kronifiserte pasienter både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Den tradisjonelle medisinskfaglige behandlingsmodellen har vist seg for smal og lite tilpasset møte med slike helseutfordringer.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet påpeker at fremtidens psykiske helsearbeid vil måtte dreies fra behandling til forebygging, og at å skape helsefremmende tiltak utenfor helsetjenesten er et sentralt virkemiddel. Arenaer som barnehager og skoler er avgjørende for en bedret psykososial helse for barne- og ungdomsbefolkningen. Skal man lykkes med å drive mer folkehelseorientert arbeid og bruke barnehager og skoler som arenaer for bedre psykisk helse, kan man ikke utelukkende satse på diagnostisk- og individorientert kompetanse.  Hvis man virkelig ønsker et fokusskifte i norsk helsevesen må altså kompetanse utover individorientert diagnostikk og behandling anerkjennes og løftes frem. Helse-Norge bør i større grad søke kompetanse om hvordan fremme gode lek- og læringsprosesser i barns naturlige miljø, hvordan tilrettelegge for økt mestring og deltakelse i barnehage og skole, og hvordan utvikle relevante forbyggende tiltak for risikoutsatte og sårbare barn og unge i kommunen. Det er slik satsing som gir gode resultater!

På samme tid preges det offentlige ordskifte av at flere politiske røster ser ut til å mene at svaret på fremtidens helseutfordringer er flere psykologer i kommunene. Norske psykologer er i hovedsak utdannet i en tradisjon hvor diagnostikk og behandling er hovedfokus. Altså innehar psykologprofesjonen svært viktig kunnskap som trengs i norsk helsevesen. Imidlertid er helsemyndighetene tydelig på at kunnskap utover diagnostisk individrettet kompetanse er nødvendig for å møte fremtiden helseutfordringer for barn og unge.

Spesialister i klinisk pedagogikk mener at man i fremtidens helsearbeid må rette like mye oppmerksomhet mot barnets kontekst og livsbetingelser, som til barnets intrapsykiske forhold. Ved å rette blikket mot de arenaer der barn og unge lever og å ha kompetanse på å intervenere på disse, vil mindre individuell patologi oppstå. Dette innebærer å bruke kunnskap om rammer, drift og innhold i barnehage, skole og fritid på en helsefremmende måte.

Med dette som bakteppe ønsker foreningen å komme i dialog med politiske myndigheter om vår profesjons rolle i det fremtidige helsetilbudet til barn og unge. Spesialister i klinisk pedagogikk har kompetanse både i behandlingsøyemed og i forhold til forebyggende folkehelsearbeid. Vi ønsker derfor å bidra med vår kompetanse i å utvikle et fremtidsrettet fag- og tjenestetilbud for barne- og ungdomsgruppen, i tråd med politiske føringer.

Det krever politisk mot å satse på ny kunnskap og nye samhandlingsmodeller i helsefeltet som er preget av en sterk hierarkisk fagkultur og tunge tradisjonelle profesjonsinteresser. Vi håper imidlertid at Helse- og omsorgskomiteen har mulighet til å gå i dialog med oss vedrørende fremtidens utfordringer og mulige løsninger, og ser gjerne at vi blir innkalt til et møte for å komme i dialog om disse viktige emnene.

 

Beste hilsener fra

Linda Finholt Sigvaldsen
Leder
Forening for klinisk pedagogikk (FKP)